Da familien tok kontakt, var vold blitt en del av hverdagen. Slag, spark og trusler var normalisert i hjemmet. Den eldste av to søsken utøvde vold, og den yngste begynte gradvis å kopiere samme atferd. Foreldrene levde i konstant beredskap. Biting var nesten det eneste som ble oppfattet som «uakseptabelt» – resten var blitt en del av hverdagen.
Familien hadde gjennom flere år mottatt omfattende hjelp fra barneverntjenesten, BUP og familievernkontoret, uten at situasjonen endret seg vesentlig. Ferier endte i kaos, hjemmet ble jevnlig ødelagt, og fysiske holdesituasjoner kunne vare opptil to timer. Frykt, angst og isolasjon preget hele familien. Den ene forelderen sto på randen av å bryte sammen, var sykmeldt og nær arbeidsavklaring.
Veien videre startet med å bygge opp foreldrene igjen. Gjennom målrettet familieveiledning, DBT, OEM og tett samarbeid med hjelpeapparatet ble det skapt nye rammer for hverdagen. Samtidig fikk barnet en medikamentell behandling som ga en helt annen stabilitet enn tidligere. I dag er situasjonen vesentlig endret. Voldsepisodene er kraftig redusert, og de få holdesituasjonene som oppstår er korte. De fleste konflikter løses nå gjennom samtale og regulering fremfor fysisk inngripen. Familien har for første gang på mange år hatt ferier som fungerer – både alene og sammen med andre. Hjemmet preges ikke lenger av frykt, men av trygghet, glede og håp. Familien har igjen åpnet døren mot omverdenen, fått tro på egen mestring og opplever et langt bedre samarbeid med nettverket rundt seg.
Resultatet viser at varig endring er mulig når riktig medisinering kombineres med systematisk familieveiledning, kompetansebygging hos foreldrene og et helhetlig samarbeid rundt familien